Utviklingen innenfor AI gjennomsyrer alt om dagen, så også på DDD Europe. I Eric Evans sitt åpningsforedrag forteller han hvordan han bruker LLM-er for å finne domenebegrepene i en bounded context og analysere språket i ulike deler av en kodebase.
Han kan kvantisere i hvor stor grad ett domene har lekket inn i, eller påvirket, et annet. Bruk av språkmodeller gir han muligheten til å gjennomføre dette prosjektet som han tidligere ikke har lyktes med. Det er ganske akademisk, men gir et tall på f.eks. om et domene er “conformist” i forhold til et annet. Ifølge Evans kan en domenemodell også være en statistisk modell.
I forhold til dagens hype og muligheter viser han til at det har vært liknende perioder tidligere og siterer:
“It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way – in short, the period was so far like the present period, that some of its noisiest authorities insisted on its being received, for good or for evil, in the superlative degree of comparison only.”
― Charles Dickens, A Tale of Two Cities
Han håper utviklingen stabiliserer seg, men er generelt optimistisk til mulighetene. Han oppfordrer oss til å være nysgjerrige, lekne og til å lære oss hvordan modellene fungerer. Man bør ikke prøve å spå fremtiden, men være forberedt på ulike scenarier. Han ser for seg at det muligens kan bli et behov for “anticorruption” layers mot “vibe-coded big balls of mud” i fremtiden.
Hila Fox fortsatte onsdagen med “Socio-technical Systems in the AI Era”. Hun tok for seg hvordan bruk av AI-agenter påvirker teamdynamikken i en organisasjon og var innom både Conway og viktigheten av kontekst, “context is queen”.
Deretter var det workshop med Paul Ryner, “Rework is just discovery you paid for twice”, som var en fin introduksjon og repetisjon til hvordan Event Storming kan brukes til å kartlegge og dele opp et domene. Dette gjøres tverrfaglig, og lappene som representerer “events”, kan beskrive både funksjonelle og tekniske hendelser.
Rosa “hotspots” er bra, for rundt disse er det uklarheter som bør undersøkes nærmere. Såkalte “pivotal events”, f.eks. “kunden signerer kontrakten”, kan indikere at det er et kontekstskille i koden, altså en overgang fra en “bounded context” til en annen. Det finnes også “swimlanes” som kan angi ulike forløp, f.eks. mellom en bedriftskunde og en privatkunde.
Jeg var også på en hands-on workshop med Paul Ryner der vi jobbet med å kategorisere ulike “bounded contexts” og relasjonene mellom dem.
Onsdagen ble avsluttet med et veldig bra og tankevekkende foredrag av Felienne Hermans, "AI made me doubt everything about programming”. Hun peker på en del problemer med våre helter innen softwarehistorien, f.eks. at IBM lederen Thomas J. Watson var i et salgsmøte med Hitler i 1937 for å hjelpe regimet med å kunne jobbe mer effektivt med blant annet logistikk, og at Von Neumann var ivrig opptatt av å bistå med å beregne når og hvor et atomstridshode bør eksplodere for å gjøre mest mulig skade.
Hun savner at vi i bransjen i større grad blir opptatt av å gjøre samfunnet bedre, og at vi slutter med å lage unødvendig kompliserte tekniske løsninger. Det som er viktig er å ha fokus på forretningsbehov og la teknologien være et middel. Hun snakket også om hvordan hun utviklet programmeringsspråket Hedy (se hedy.org) for å gjøre det mulig å lære seg å programmere ved å bruke sitt eget språk. Hedy er oversatt til en rekke språk og har støtte for ulike alfabet, ulike tall og leseretning fra høyre mot venstre.
Hun peker på at sjakk er for AI-forskerne, det bananfluen har vært for DNA-forskerne, og det kan ha gjort fokuset noe smalere enn optimalt, og at man fortsatt spiller sjakk selv om maskiner er bedre i sjakk enn mennesker.
Hun avslutter med å minne oss på at det er vi selv som skaper den verdenen vi vil ha. Det er første gang jeg har opplevd at en foredragsholder på en konferanse har fått stående applaus.
Torsdagen begynte med et interessant foredrag av Einar Høst, “Socio-technical API patterns”. Han tar for seg ulike måter applikasjoner og team deler data på, og lanserer en rekke mønstre for hvordan samarbeidet og utviklingen rundt API-ene foregår. Jeg relaterer det selv litt til context mappingen jeg lærte om dagen før, selv om Einar her også fokuserer på andre aspekter.
Dagen min fortsatte med Barry O’Reilly, “Reboot: How Complexity Science Saves Architecture”. Han drar oss i kjent stil igjennom ulike faser i historien til software utvikling som fag, og peker på at man historisk ikke har hatt noen god vitenskapelig måte å stadfeste om en arkitektur er bedre enn en annen, og har introdusert “residuality architecture” for å bøte på dette.
Han peker på at software i seg selv ikke er komplekst, bare komplisert. Software er altså forutsigbart. Men ser man software og organisasjonen for øvrig i sammenheng, så får man et komplekst system. Jeg anbefaler å sjekke ut foredragene hans på video, det er mange interessante tanker.
Det var også et annet foredrag som tok for seg “residuality” teori i praksis, “Residuality: Real World Comparative Case Studies”, som jeg skal se senere på video.
Som avslutning på dagen var det en panelsamtale med Eric Evans, Martin Fowler og Gien Verschatse som fasilitator.
De er enige om at bounded context (som på sett og vis ble en slags rød tråd for meg på denne konferansen) var det viktigste som Eric Evans introduserte med “the blue book”, mens en del av de andre begrepene i boken allerede var kjente.
Evans pekte på at “Analysis Patterns” boken til Fowler kanskje ikke fikk så mye oppmerksomhet som den burde - mens Fowler mente litt snurt at den gjorde det da ganske bra, den også.
Evans er som tidligere nevnt ganske positiv og nysgjerrig på AI. Fowler sier at han er veldig skeptisk. “Men, så skeptisk at han er skeptisk til sin egen skeptiskhet”, legger han til.
Fowler tipser om en talk, “Growing a language”, som er den beste han noen gang har sett. “Den må ses”, ifølge han.
De understreker videre at det er viktig at man ikke glemmer kunsten å skrive, både for å tenke bedre og for å kunne kommunisere presist med mennesker eller modeller.
I forhold til hvordan utviklingen går, så mener de det er umulig å spå. Man bør ta høyde for ulike scenarier. De spår likevel at muligheten for AGI ikke er verdt å bruke tid på.
Siste dag starter med “Re-Skilling rather than De-Skilling” med Michael Feathers som tar for seg viktigheten av å videreutvikle sine ferdigheter.
Deretter “Architecture for Flow: Building Foundations for Continuous Change” med Susanne Kaiser.
Hun tar blant annet for seg hvordan bruk av AI i utvikling flytter flaskehalser, og at det ikke nødvendigvis gir mening at alle nå skal drive med å utvikle egne produkter siden kostnaden for vedlikehold og drift er vesentlig høyere enn den for å utvikle. AI forsterker både det som er bra og det som er dårlig.
Deretter var det Chelsea Troy (som Chelsea FC supporter liker jeg navnet), som snakket om “The Curse of Unbounded Contexts: Using Domains as LLM Consumers”.
Foredraget tok for seg “bounded contexts” i kommunikasjonen med språkomodeller. Poenget er å ha flere små samtaler innenfor gitte kontekster. Når et tema er ferdig, lager man en ny samtale, slik at ikke LLM-en skal spore av når det legges mindre vekt på instruksjonene som har blitt gitt tidlig i en samtale.
En samtale for design, en ny for implementering, ta med konklusjoner fra forrige samtale til den neste
I tillegg til avslutningsforedraget “Knowledge Flow: Designing Actual Intelligence” av Diana Montalion, er det siste foredraget jeg vil trekke frem “When the ubiquitous language isn't English” av William Bartlett Dette er et emne jeg er veldig opptatt av selv, og Bartlett lander omtrent på det jeg selv foretrekker, nemlig at domenespråket skal være på norsk dersom domeneekspertene benytter norske begreper, mens design patterns og liknende skal være på engelsk.
Oppsummert var det en bra konferanse. Jeg synes den har vært bedre tidligere, kanskje fordi jeg selv var noe redusert grunnet forkjølelse, men det var noe med lokalene (Elisabeth Hall, som er fantastisk fine og en drøm for konserter, men litt store for en konferanse, vi ble mer spredt ut i pausene og jeg følte jeg ikke traff eller snakket med så mange som jeg pleide tidligere, men traff stadig på mine norske venner fra tidligere år) - og det at det er tre dager og ikke to som gjorde at det ble noen kjedelige foredrag inni mellom de virkelig gode og som også gjør at tidskostnaden ved å delta blir høy.
Men det var morsomt å besøke Antwerpen, se den fantastiske togstasjonen der, og egentlig ha kort vei til “alt” fra konferanselokalene. Likevel ser jeg frem til at konferansen vender hjem igjen til Amsterdam til neste år og igjen går over to dager.
PS - jeg lærte også at Leffe var litt utrendy å spørre om eller å prøve å bestille i barene i Antwerpen, de likte forståelig nok bedre de lokale produsentene som jo var veldig gode, så “mainstream” Leffe måtte jeg heller nyte på flyet hjem igjen.
